I en tid hvor alternativitet stiger i popularitet, selv prinsessen driver med det, har vi intervjuet en dyretolk. Men, hvem er hun egentlig? Har hun store harembukser, ugredd hår og er idealist av seg?
På vei mot kafeen får vi øye på henne. Vi har avtalt møtet på den lille bokkafeen i Ås som for tiden nærmest er usynlig fra gaten på grunn av alle stillasene rundt. Hun sitter der inne med en kopp mellom hendene, antakeligvis fylt med kakao. Vi går en omvei for å slippe unna byggematerialet, går forbi kurver med bøker til fem kroner stykket, og åpner døra. Hun ser litt nervøs ut, men det er ikke så rart, det er jo første gangen for henne også. 17-åringen smiler mye. Vi kommer inn i kafeen og hun ser på oss, nysgjerrig på hvem vi er. Marion er kledd i en lyselilla bluse, og ikke i store vie harembukser. Hun reiser seg fra stolen hun sitter på og smiler til oss mens hun rekker ut hånden. “Marion,” sier hun kort og tar Eivind i hånden. “Jeg gir deg en klem, jeg,” sier Amalie. “Ja!”“Du driver med dyretolkning, hva går det egentlig ut på?”, spør vi fort. “Det går for det meste ut på å snakke med dyr, prøve å lytte til dem. Når jeg snakker med et dyr kan jeg stille spørsmål til dyret, og jeg får svar tilbake. Som regel får jeg et bilde av dyret tilsendt over mail, med et pseudonym – det skal ikke være mulig for meg å google, eller finne ut om dyret på andre måter.” Hun forteller oss at det fungerer som telepati, og at svarene ofte kommer som bilder i hodet hennes. Noen ganger kjenner hun glede, eller smerte på kroppen. “Jeg snakket med en hund en gang. Eierne hadde problemer med at hunden gjorde fra seg i buret om natta - selv om hunden fikk nok muligheter til å gjøre sitt fornødne både før og etter. Ved å kommunisere med hunden fikk vi oppklart at det handlet om klaustrofobi - i det minste tror jeg det var årsaken. Eierne lot hunden være på badet om natten, og det ble slutt på problemet.”
Marion har holdt på med dyretolkning siden hun var 14. “Det hele begynte med et program på TV om dyretolkning, hvor en som kunne kommunisere med dyr, snakket med en katt. Etter dette ble jeg interessert, og meldte meg på et kurs for å lære hva det gikk ut på,” forteller Marion. Etter det har hun utviklet sine tolkerevner, og i dag tar hun imot forespørsler om tolkning av andres dyr.
“Hva er viktig når du tolker dyr? Har du noen spesielle “ritualer” i forhold til det?”, spør vi. Marion smiler – hun er ikke overrasket over hvilke spørsmål vi stiller. “Det viktigste er å sitte på et fredelig sted. Så må man tømme hodet og slappe av, gjerne høre på litt rolig musikk. Deretter må man “jorde seg” som vi kaller det – plante bena godt på bakken.” På bloggen sin har Marion forklart dyretolkning i praksis gjennom åtte steg. Å være en ren kanal, slappe av, rotfeste seg, deretter sende meldinger til dyret, snakke fritt, stille spørsmål, og så avslutte. Det siste steget er tilbakemeldingene fra dyrets eier, som hun fremstiller som det morsomste i hele prosessen.
Noen ungdommer kommer gående forbi, på vei ut av Bokkafeen med kakaokopper og bøker i hendene. Den ene av dem hilser på Amalie, tydeligvis nysgjerrig på hva vi holder på med. Dyretolkning er et omstridt tema og mange er kritiske. “Det er positivt å være kritisk til nye og alternative ting, men det er også viktig å være åpen for det - særlig når mange har fått hjelp gjennom nettopp denne typen tolkning. Man bør også være kritisk til de som tar veldig mye penger for å snakke med dyret ditt. Dyretolker er jo ingen beskyttet tittel,” sier hun med et alvorlig smil.
“Til slutt; det er ingen beskyttet tittel – men kan alle drive med dyretolkning?”, spør vi. Marion tar en slurk av kakaoen som har stått urørt gjennom hele intervjuet. “Ja, alle kan. Det er ikke en egenskap noen få er født med. Det gjelder bare å øve,” sier hun. “Barn har lettere for å få det til. Når vi vokser opp lærer vi at det ikke er mulig å snakke med dyr, også lukker vi oss,” legger hun til.
Vi sier takk for oss, og forteller henne hvor mye vi setter pris på at hun stilte opp. Amalie følger Marion til bussholdeplassen, Eivind går motsatt vei. Men vi har nok begge de samme tankene svirrende i hodet, nemlig det som står skrevet nederst i Marions blogginnlegg om dyretolkningens utførelse; Tenk så fantastisk om alle kunne lære seg å snakke med dyr! Det ville bli en bedre verden å leve i hvor vi alle kunne få god forståelse for hverandre.
Skrevet av Amalie Heiberg og Eivind Helgesen Bratterud
Ås Videregående Skole
©Heiberg/Bratterud 2011
